Hvorfor vi ba en designer med tretti års erfaring om å designe noe de fleste håper de aldri får bruk for.
Da vi startet Kapsel, var ikke det vanskeligste spørsmålet hva som skulle i bagen. DSBs råd hadde allerede svart på det. Syv døgn med vann, mat, lys, varme. En radio. En måte å lage mat på. En måte å holde seg informert på.
Det vanskeligere spørsmålet var hva selve bagen skulle være. En gjenstand en familie oppbevarer i hjemmet i ti år, håper de aldri må åpne, og som må fungere feilfritt på den verste dagen i livet deres.
Komponentene er den ene halvdelen av svaret. Vi har brukt lang tid på dem. Hvert element i systemet ble valgt i samråd med rådgivere fra Swedish Armed Forces og noen med årevis av erfaring med komponentinnkjøp hos IKEA Trading. Men komponenter er ikke et system. Å gjøre tretti deler om til noe som lever i et hjem, skalerer fra én person til seks, og fungerer når det gjelder, det er et designproblem.
Så en av de første vi ringte, var Ulf Quensel.
Ulf har brukt tretti år på å designe på tvers av medisinsk utstyr, matemballasje og forbruksvarer for hjemmet. Vi stilte ham tre spørsmål om hvordan han grep an Kapsel.
Om hvem du designer for
Ulfs karriere går gjennom Tetra Pak, Gambro, Baxter, IKEA og designbyrået Frog. Medisinsk utstyr, matemballasje, hjemmevarer, byråarbeid. Jeg spurte ham hva som gikk igjen i alt sammen.
«Det som følger med videre, er måten du tenker på kjøpergruppen på. Du designer for midten av kurven, ikke ytterkantene. Arbeidet må tale til en bred gruppe. Og dimensjonene på europapallen er hellige.»
Det er den disiplinen som bygde Kapsel. De fleste beredskapsprodukter er designet for ytterkantene av kurven. Ulf designet Kapsel for midten.
Om oppdraget
Jeg spurte hvordan han tenkte om designproblemet da han først satte seg ned med det.
«Oppdraget var tydelig, så det meste av tenkningen min handlet om hvordan systemet faktisk skulle bevege seg. Hvor mye det skulle bære. Hvor mange mennesker det måtte tjene. Hvilke aldre disse menneskene kunne være. Systemet måtte fungere under varierte forhold.
Det måtte også bestå av så få deler som mulig. Det trengte fleksibilitet for ulike pakkesituasjoner. Og samtidig måtte det være tilpasset produksjon.»
Seks begrensninger i étt avsnitt, som trekker i ulike retninger. Det er derfor Kapsel er én bag og tre kapsler, ikke femten separate gjenstander i en eske.
Om detaljen ingen legger merke til
Det siste spørsmålet var det jeg var mest nysgjerrig på. Fantes det en detalj i Kapsel han hadde kjempet for, som ingen noen gang ville legge bevisst merke til?
«Den myke hjørneradiusen.
En liten detalj, men den var viktig for meg. Den avdramatiserer hvordan systemet brukes. Jeg ville ha en mykere, mer menneskelig form, noe annet enn den strenge militære estetikken. Bagen må også fungere visuelt når den plasseres i et hjem. Formen stråler ut en ro, i kontrast til når og hva den egentlig er til for.»
Dette er setningen som burde henge på veggen hos hvert beredskapsmerke i Europa. Gjenstanden bør signalisere ro. Den bør være tingen i rommet som senker pulsen din, ikke tingen som høyner den.
Hva Ulf lærte oss
Tre spørsmål, tre svar, én tese: et beredskapssystem er ikke en liste med gjenstander i en eske. Det er en gjenstand som må leve i et hjem, fungere for en bred befolkning, og bære seks motstridende designbegrensninger på én gang.
Kategorien hadde behandlet beredskap som et produksjonsproblem. Ulf behandlet det som et designproblem. Den forskjellen er størstedelen av grunnen til at Kapsel finnes.
Kapsel er det svenske egenberedskapssystemet, designet av Ulf Quensel og bygget rundt anbefalingen om syv døgns selvberging.